Slagtesting har utviklet seg raskt siden oppfinnelsen rundt 1905, og har blitt en uunnværlig del av materialytelsestesting. Opprinnelig eksisterte ulike testmetoder, men med fremskritt ble Charpy lock-notch impact testing, Charpy V-notch impact testing og Charpy-McClover impact testing fremtredende. Før 1968 brukte USA først og fremst Charpy-låsen-hakkstøttesten. Imidlertid hadde denne metoden en ulempe: på grunn av det stumpe hakket ble sprø overgangstemperaturen bestemt til å være lavere enn sprøbruddtemperaturen til strukturen. Etter 1968 tok ASTM-standardene derfor standarden Charpy V-hakkprøve. Derfor er bruken av V-notch- og McClover-støtprøver mer vanlig. Generelt bruker Europa og Amerika hovedsakelig Charpy V-hakket, mens Russland bruker Charpy-McClover-eksemplaret.
Effekttesting i mitt land var praktisk talt ikke-eksisterende før grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Etter frigjøringen tok Kina fullt ut den sovjetiske modellen, og den første standarden for støttesting, GB229-1963, ble ikke publisert før i 1963. Den siste standarden vi bruker er GB/T229-2020, "Metallic Materials - Charpy Pendulum Test Method", som også gjelder amerikanske og europeiske standarder. Prinsippet for slagtestmaskiner er basert på loven om bevaring av energi, og beregner slagenergien basert på mengden tapt etter at pendelen bryter slagprøven. Imidlertid har denne testmetoden iboende en ulempe: i motsetning til strekktestmaskiner kan den ikke vise kraft-forskyvningskurven direkte. Dette er fordi det målte resultatet bare er slagenergi, en energienhet målt i joule. Formelen for energi er: W=FS, dvs. slagenergi=kraft * forskyvning. Derfor vil enhver endring i en av disse variablene forårsake en endring i slagenergi, spesielt forskyvning. Dermed kan ikke støtenergiverdien direkte indikere seigheten til et materiale eller beskrive endringene i materialet under støtet; den kan bare tjene som referanse. For å løse dette problemet ble instrumenterte slagtestingsmetoder oppfunnet.
