Kjernefunksjonene til strekktestmaskinen realiseres gjennom koordinert drift av vertsstrukturen, overføringssystemet, sensornettverket og kontrollprogramvaren. Hovedrammen er laget av materialer med høy-stivhet for å sikre at strukturen er stabil og ikke deformeres under testen. Transmisjonssystemer er vanligvis delt inn i to kategorier: skruetransmisjon og stativtransmisjon: skruetransmisjon har høy presisjon, men høy kostnad, og er egnet for svært repeterbare testscenarier som metaller og komposittmaterialer; stativoverføring har lave kostnader og brukes mest i scenarier med lave presisjonskrav som plast og gummi.
Kraftmåling er avhengig av sensorer for å konvertere fysiske signaler til elektriske signaler. Når prøven utsettes for strekk, deformeres det elastiske elementet, og strekkmåleren som er festet til den produserer en motstandsendring samtidig. Målekretsen beregner den faktiske kraftverdien ved å detektere utgangsspenningen. Deformasjonsmålingen bruker fotoelektrisk koderteknologi. Endringen i avstanden mellom klemmene i begge ender av prøven driver koderakselen til å rotere. Utgangspulssignalet konverteres av prosessoren for å oppnå den nøyaktige deformasjonsmengden. Prinsippet for måling av stråleforskyvning er likt, og presisjonskontroll på millimeter-nivå oppnås gjennom fotoelektriske koder.
Kontrollprogramvaren fungerer som "hjernen" i systemet og støtter tre lukket-sløyfekontrollmoduser for kraft, forskyvning og deformasjon. Under testprosessen samler systemet inn data i sanntid og genererer kraft-forskyvningskurver, og identifiserer automatisk karakteristiske parametere som elastiske stadier, flytepunkter og bruddpunkter. Avanserte modeller er utstyrt med dynamiske kurveanalysefunksjoner, som kan vise flere sett med testdata for sammenligning samtidig, og støtter Excel-formateksport og skylagring.
